#3/11 Gjennombrudd for finansskatt

Utveier #3 / 2011 går i dybden om finansskatt, og ser på finanskriser i det globale Sør.

I årets tredje utgave så kan du blant annet lese om:

• Hvordan tjene penger på finansmarkedene?
• Robotene tar over finansmarkedet
• Finanskrisa sett fra Sør-Afrika
• Finansskatt i India
• De internasjonale prosessene for finansskatt

Last ned siste nummer av Attac Utveier her.

Alle Attac-medlemmer får bladet i posten, men Utveier kan også bestilles gratis ved å sende en mail til attac@attac.no.

Denne utgaven av Utveier er støttet av Norad.

Attac Norge 10 år

Utveier #2 / 2011 feirer 10 år med Attac i Norge: Les om de første årene med Attac Norge. Les om Attac Marokkos kamp for demokratiet. Og bli med på Velferdskonferansen 2011.

Attac Utveier # 1 / 2011 inneholder også artikler om

• Spekulasjon i matfatet
• Robin Hood-skattkampanjen
• Anmeldelser: Troen på markedet, Mat er makt og Treasure Islands

Last ned siste nummer av Attac Utveier her.

Alle Attac-medlemmer får bladet i posten, men Utveier kan også bestilles gratis ved å sende en mail til attac@attac.no.

Denne utgaven av Utveier er støttet av Norad.

Nye mytar om mat og makt

Kaare Bilden ynskjer å avsløra ei rekkje mytar om mat og handel i boka «Mat er makt». Då er det synd at han sjølv produserer nye mytar om mat og makt.

Av: Askild Gjerstad

Kaare Bilden har dei siste åra vore debattansvarleg for vekeavisa Ny Tid, og han skal ha ros for å ha gjort Ny Tid sin debattseksjon uunnverleg for alle oss som er interesserte i globale solidaritetsspørsmål. Den siste tida har Bilden arbeidd med boka «Mat er makt», kor han tek mål av seg å lansera ein solidarisk handelspolitikk, og avliva ei rekkje myter som han meiner øydelegg det norske ordskiftet om ein solidarisk landbruks- og handelspolitikk.

Ifølge Bilden er det tre mytar om mat som pregar ordskiftet om maten sin storpolitikk her på berget. Den fyrste er at kortreistmyten, som går ut på at kortreist mat er meir miljøvenleg enn mat som kjem langveisfrå. Bilden peikar på at om ein tek med energibruken i produksjonen, kjem både norsk kjøt og norske grønsaker til kort mot mat som er produsert på sydlegare breiddegrader. Den andre myten er ressursmyten. Bilden hevdar nokså overraskande at det er ein myte at det er for lite mat i verda, og at problemet skuldast fordeling, og ikkje matmangel. Den tredje myten handlar om handel: Ifølge Bilden finnes det ei rekkje aktørar i ordskiftet om maten sin storpolitikk som hevdar at berre marknadsliberalistar meiner at handel er betre enn bistand.

Gjennom heile boka ynskjer Bilden å lansera ein solidarisk handelspolitikk som går i rette med desse mytane. Bilden hevdar at årsaka til at desse mytene har overlevd så lenge, er slett journalistisk arbeid og manglande kompetanse om globale utviklingstrekk i norsk presse. Han går dessutan til åtak på såvel Senterpartiet som Handelskampanjen, som ifølge Bilden tek til orde for ein proteksjonistisk politikk som underkjenner at utvikling fyrst og fremst skjer gjennom handel.
Kva for ein norsk handelspolitikk er det så Bilden ynskjer? Fyrst og fremst tek han til orde for ei sterk auke av norsk matimport frå land i sør, i takt med reduksjon av norsk matproduksjon. Dette vil Bilden gjera gjennom å redusera produksjonssubsidiane i norsk landbruk, og vri støtta over på ivaretaking av kulturlandskap og biologisk mangfald. Ifølge Bilden vil dette både gagna miljøet og fremja utvikling i landa i sør som treng eksportinntektene. Bilden stør seg dessutan på synspunkta til den afrikanske union, som mellom anna tek til orde for at berre land i sør har rett til å verna sin eigen produksjon mot import.

Det er mange gode poeng og mykje bra i Bilden si bok. Bilden sine besøk hos matfolk og bønder i sør og nord utfordrar einkvar som er opptatt av landbruk og handel til å tenkja gjennom kva som er rett medisin i handelspolitikken. Han teiknar også eit truverdig bilete av Afrika som eit «overflødighetshorn», der sjansen for å bli overvektig er vel så trugande som sult for overraskande mange. Det som likevel svekker Bilden si bok, er at han på såpass mange område forenklar biletet av den globale matvaresitusjonen og dei gjeldande maktkonstellasjonane. Dette blir eit paradoks, når hans uttalte føremål med boka er å avliva norske mytar om mat og makt.

Den mest oppsiktsvekkjande forenklinga gjer Bilden når hevdar at det ikkje er matmangel i verda, og at det heller ikkje vil bli det dei neste 40 åra! Denne opplysninga har Bilden funnet på ei nettside som er ein del av FN sitt tusenårsprosjekt og dessutan i ein rapport frå FN sin landbruksorganisasjon FAO, og han tek derfor opplysninga som god fisk. Problemet er at FAO sin rapport byggjer på ei rekkje føresetnader som kvar for seg synes urealistiske. Eitt døme er at FAO i sin rapport ikkje tatt omsyn til at mykje av jordbruksarealet vil bli brukt til energiproduksjon i framtida. Dessutan føreset FAO ein 80% auke i jordbruksavlingane (på same areal) dei neste 40 åra i land i sør. Dette synes urealistisk med både med omsyn til den energibruken dette vil krevja, og med tanke på dei utfordringane mange land står overfor i høve til klimaendringar (td. erosjon og tørke). Ei rekkje internasjonale ekspertar kjem då også til diamentralt motsette konklusjonar av Bilden. Til dømes har grunnleggjaren av Worldwatch Institute, Lester Brown, skrevet at dei rekordhøge kornprisane dei siste åra er innleiinga til ein epoke kor matmangel og kamp om knappe ressursar vil prega verda.

Bilden har sjølvsagt rett i at kortreist mat ofte er langt mindre miljøvenleg enn importert mat. Eitt iaugnefallande døme er norske tomatar, som ofte er produsert i energislukande drivhus. Då seier det seg sjølv at spanske og marokkanske tomatar dyrka på friland er langt meir miljøvenlege. Samtidig saknar ein som lesar ei breiare drøfting av krisa i industrilandbruket hos Bilden. Med dei globale utfordringane me står overfor knytt til klimaendringar og bruk av energi, vatn og kjemiske sprøytemiddel, er det ingen tvil om at industrilandbruket i løpet av dei neste tiåra må bli langt meir miljøvennleg og ekstensivt. Anten me satsar på matproduksjon i nord eller sør, representerer dagens industrilandbruk ein av dei største truslane mot miljøet på jorda. Er det i ein slik situasjon særleg lurt å satsa mindre på norsk landbruk, som har betre føresetnader for miljøvennleg drift enn dei fleste andre vestlege land? Me har stor tilgang på vatn, mindre behov for å bruka kjemiske sprøytemiddel på grunn av lite smittepress, små gardsbruk og svært store utmarksressursar. Den norske landbrukspolitikken er rett nok feilslegen, og derfor har me fått eit energikrevjande og lite miljøvenleg landbruk i dag. Føresetnadane for det motsette er likevel dei aller beste.

Det er også grunn til å trekkja fram Bilden sin visjon for ein meir solidarisk utviklingspolitikk som eit forenkla bilete av dei utfordringane land i sør står overfor. Sjølv om Bilden brukar nokre sider på slutten av boka til å drøfta idear om korleis verdas handelsorganisasjon (WTO) kan bli meir demokratisk, er det påfallande kor stor tru han har på at ein ny handelsavtale skal gje fattige land sjansen til å utvikla seg ut av fattigdom gjennom handel med mat. Bilden hevdar at WTO på grunn av konsensusprinsippet (alle land må vera einige før noko vert vedtatt) er ein eigna organisasjon til å sikra fattige land sine interesser. Utfordringa er at all erfaring viser at dei fattige landa vert overkøyrt i desse forhandlingane, trass i konsensusprinsippet. Det er til dømes ikkje vanskeleg å vera eining med Bilden i at vestlege land sine eksportsubsidiar ofte øydelegg marknadane i sør, og at slike subsidiar burde vera ulovlege. Likevel synes det urealistisk at desse subsidiane skal bli tatt vekk gjennom WTO-forhandlingane. Korleis kan me då fortsetja å ha tiltru til dette systemet?

Mat- og handelspolitikk er eit svært komplekst politisk felt. Kaare Bilden skal ha honnør for at han gjer eit heilhjarta forsøk på å foreina miljø- og utviklingsomsyn i sin visjon for ein ny handelspolitikk. Då er det synd at han må forenkla biletet av ressurssituasjonen og maktkonstellasjonane i verdssamfunnet såpass mykje for å få visjonen sin til å bli truverdig.

Finanskrisen og Europa

Les om studentopprør over Europa. Les om fagbevegelsen som motkraft til krisen. Og er eurosamarbeidet løsningen eller årsaken til Europas utfordringer?

Attac Utveier # 1 / 2010 inneholder også artikler om

• World Social Forum i Dakar
• Rapport fra Attac Tunisia
• Høyrepopulistiske partier vokser i oppgangstider

Attac Utveier er ute med temanummer om Europa.

Last ned siste nummer av Attac Utveier her.

Alle Attac-medlemmer får bladet i posten, men Utveier kan også bestilles gratis ved å sende en mail til attac@attac.no.

Denne utgaven av Utveier er støttet av Utenriksdepartementet.

Barnehagedrift fra skatteparadis

Årets tredje Attac Utveier har New Public Management som tema.

Multinasjonale omsorgskonsern tar over stadig flere oppgaver fra det offentlige, og ofte er selskapenes eiere registrert i skatteparadis, avdekker en ny rapport. – Helse og omsorg er et kommersielt satsningsområde de neste 15-20 årene, sier direktøren for Norges største leverandør av private barnevernstjenester.

Tekst: Emilie Ekeberg

Privatisering av velferdstjenester som barnehager, eldreomsorg og barnevern, har ført til at multinasjonale omsorgskonsern har tatt over stadig flere av disse tjenestene. Alliansen For Velferdsstaten har nylig gitt ut en rapport som beskriver dette fenomenet. Rapporten Private sugerør i fellesskapets kasser viser at mange av disse nye store omsorgskonsernene er eid av investeringsselskaper registrert i skatteparadiser som Guernsey og Luxembourg.

Attendo, Aleris, Carema og Capio er fire omsorgskonsern som opererer i Norge. De driver blant annet sykehjem i Oslo, vikartjenester til norske sykehus og barnevern. Alle fire er eid av investeringsselskaper, også kalt risikokapitalselskaper, registrert i skatteparadis som Guernsey, Jersey og Luxemburg.

Rapportforfatter og rådgiver i For Velferdsstaten, og tidligere styremedlem i Attac Norge, Linn Herning, mener at de store omsorgskonsernene bidrar til å undergrave oppslutningen om velferdsstaten:

– Vi kan gå en utvikling i møte der en stadig større del av tjenestene er privatiserte og det offentlige tilbudet drives ned mot et minimum. Hvis avstanden mellom det offentlige og det private tilbudet blir for stort, vil flere søke seg over til private tilbud. Og når man heller betaler for private tilbud, synker viljen til å bidra til fellesskapet. Vi ser allerede en utvikling mot et offentlig minimumstilbud innen eldreomsorgen, der hver enkelt må kjøpe seg tilleggstjenester på konkurranseutsatte sykehjem, sier Herning.

Herning mener det i hovedsak er tre aktører som peker seg ut som drivkrefter bak denne utviklingen:

Linn Herning på Globaliseringskonferansen 2010. Foto: Terje Karlsen.

– De viktigste aktørene er selskapene, bransjeorganisasjoner som blant annet NHO Service og Private Barnehagers Landsforbund, og ideologiske markedsentusiaster i Høyre og Fremskrittspartiet. Flere norske kommuner har blitt kontaktet av private barnehageselskaper med oppfordring til privatisering. Samtidig drar NHO Service nå land og strand rundt med et makkverk av en rapport skal vise kommunale innsparinger ved konkurranseutsetting – med tall tatt mer eller mindre ut av løse lufta. Sistnevnte skjer gjerne i samarbeid med Høyre eller FrP i kommunen, forteller Herning.

Barnehager fra Guernsey

Et selskap som trekkes frem i rapporten er Espira, som driver 64 barnehager i Norge. Espira kom i medienes søkelys da de hyret inn Bjarne Håkon Hanssen i First House for å jobbe mot et forslag om å begrense private barnehagers mulighet til å ta ut utbytte fra barnehagedriften.

Espira eies 60 – 70 prosent av det finske investeringsselskapet CapMan Fund, som er registrert i skatteparadiset Guernsey, en øy i den engelske kanal med omtrent 60.000 innbyggere og fem kilometer jernbanelinje. Administrerende direktør i Espira, Thomas Havnegjerde, svarer kort på spørsmål om Espiras tilknytning til Guernsey:

– Det er riktig at CapMan fond eier en stor del av Espira. Spørsmål om hvordan CapMan driver sin virksomhet, må du rette til ledelsen i CapMan. Men som administrerende direktør i Espira kan jeg opplyse at Espira i ett og alt er underlagt norske regler, og skatter også for virksomheten til Norge, sier Havnegjerde.

Hans G. Tindlund, partner i CapMan Buyout , forteller følgende om investeringen i norske barnehager:

– CapMan vurderte investeringen i Espira som interessant i lys av muligheten til å etablere en ledende kvalitetsleverandør i en sektor som har gått gjennom en kraftig vekst, men som nå flater ut på grunn av nær full barnehagedekning. CapMan har til nå ikke tjent noe på investeringen i Espira, men forventer å få avkastning på investeringen når vi engang trer ut av eierskapet, for eksempel i form av et salg, sier Tindlund.

CapMan har hele seks avdelinger på Guernsey, i følge investeringsfondets egne nettsider.

– CapMan er et aktivt eierfond som investerer i og jobber med utvikling av selskaper i hele Norden. Kapitalen i fondene kommer fra både nordiske og internasjonale investorer, hovedsakelig store pensjonskasser, banker og forsikringsselskaper. Guernsey har en lang tradisjon og et konkurransedyktig miljø for å administrere aktive eierfond, noe som gjør at svært mange fond har valgt å lokalisere seg der. Blant annet sikrer dette likebehandling og at man unngår dobbeltbeskatning avhengig av hvor den enkelte investorer er lokalisert, sier Tindlund.
Hvor mange ansatte har dere på deres kontor i Guernsey?

– CapMan har ingen ansatte på Guernsey, men våre fond blir representert av en uavhengig fondsadministrasjon som også representerer andre aktive eierfond som er basert på Guernsey.

Linn Herning i For Velferdsstaten mener at det er stor grad av naivitet rundt de private omsorgsleverandørene, særlig blant politikerne:

– Naiviteten går på hvem aktørene er, og hvordan selskapene drives og eies. Her har man rett og slett ikke oppdatert seg på utviklingen de siste årene. Det er ikke lenger ideelle aktører og kvinnelige smågründere som er dominerende, selv om disse fortsatt finnes. De ideelle aktørene kan ikke konkurrere med de kommersielle, og de små barnehageaktørene kjøpes opp i stor stil. Det er dette vi prøver å vise med heftet Private sugerør i fellesskapets kasser. Det er gjort skremmende lite forskning på dette området, og det er alt for få som motsier NHO og Private Barnehagers Landsforbund sin virkelighetsbeskrivelse.

Satser på barnevern

Et annet omsorgskonsern som beskrives i rapporten er Aleris, og datterselskapet Aleris Ungplan, som driver barnevernsinstitusjoner i alle norske regioner. De eies av den svenske Wallenberg-familiens investeringsselskap Investor. Administrerende direktør for Aleris Ungplan Erik Sandøy mener dette er langsiktig investering:

Erik Sandøy. Foto: Aleris.

– Investors kjennetegn er at de tenker langsiktig. Helse og omsorg er et kommersielt satsningsområde de neste 15-20 årene, og Investor satser på at selskapene selv skaper verdiene, og gir tilbudene folk og det offentlige trenger. Når selskapet skaper verdier, øker verdien på selskapet, sier Sandøy.

I For Velferdsstatens rapport knyttes Investor til skatteparadiser i Guernsey og Sveits. Aleris Ungplan benekter dette:

– Vi er ikke tilknyttet skatteparadis. Rapporten forholder seg ikke til fakta. Investor AB er registrert i Sverige. Vi som selskap er registrert i Norge. Aleris AB er registrert i Sverige, sier Sandøy.

I rapporten til For Velferdsstaten vises det til en avisartikkel der Investors representant uttaler at Investor har benyttet seg av strategiske skatteplasseringer i Sveits og Guernsey?

– Det har ingen relevans for Aleris, sier Sandøy.

Rapportforfatteren selv er uenig i beskyldningen:

– Vi forholder oss definitivt til fakta. Vi har aldri påstått at Aleris AS, det norske selskapet, eller Aleris Holding AB, det svenske moderselskapet, er registrert i skatteparadis. Det vi derimot påpeker, er at eierselskapene, både det tidligere EQT og det nåværende Investor, har sterke bånd til skatteparadis. At norske Aleris velger å ikke forholde seg til sine eieres bruk av skatteparadis, er greit nok. Men at dette er interessant for den norske offentligheten og alle som bryr seg om bruken av offentlige penger, er derimot ganske klart, sier Herning.

Taklinger #12: Krise, kamp og Kaklinger

NTNU/HiST Attacs spektakulære magasin Taklinger er ute med nytt nummer. Det er selvsagt helt gratis. Les og/eller last ned under:

View this document on Scribd

Velferden solgt til skatteparadis

Hvem eier barnehagen din? Barnehageaksjer er plassert i skatteparadis, les Utveiers guide til den store selskapsjakten.

Les hvordan New Public Management har gjort tjenester dårligere og dyrere innafor energi og jernbane, og les erfaringer fra Attac internasjonalt.

Attac Utveier er ute med temanummer om New Public Management.

Last ned siste nummer av Attac Utveier her.

Alle Attac-medlemmer får bladet i posten, men Utveier kan også bestilles gratis ved å sende en mail til attac@attac.no.

Denne utgaven av Utveier er støttet av Norad.